SORA (specific operations risk assessment) er en risikoanalysemodell utarbeidet for å vurdere risiko knyttet til droneoperasjoner i spesifikk kategori. Metoden fokuserer på evaluering av bakke- og luftrisiko, der analysemodellen har som formål å gi en fullstendig oversikt over mulige sikkerhetsrisikoer, og finne risikoreduserende tiltak for å unngå hendelser og ulykker.
Før man starter SORA-prosessen bør man gjøre en vurdering på om operasjonen kan gjennomføres i åpen kategori, eller etter begrensningene i standardscenarioer (STS) og forhåndsdefinerte risikoanalyser (PDRA). Om operasjonen ikke passer inn under noen av disse, må operatøren selv utarbeide en SORA-analyse for operasjonen.
Metodikken består av en trinnvis prosedyre med 10 ulike steg for evaluering av risikoen operasjonen innebærer. Ved å kombinere både bakke- og luftrisiko, gir SORA en samlet risikoverdi – en såkalt SAIL-verdi (specific assurance and integrity level). Denne verdien representerer risikonivået for droneoperasjonen, og er direkte tilknyttet en liste over definerte tiltak for ulike risikoområder, som dronesystemet og operative emner. Jo høyere SAIL-verdi, desto høyere robusthet kreves for hvert enkelt tiltak.
Robusthet er et sentralt begrep som metodikken baseres på. Konseptet rundt robusthet er videre basert på to underliggende faktorer – integritet (sikkerhetsgevinsten som tiltaket gir) og pålitelighet (dokumentasjon på at tiltaket faktisk fungerer). Kombinasjonen av disse faktorene gir tre ulike robusthetsnivnå som klassifiseres som lavt, middels og høyt. Det er robusthetsnivået som avgjør hvordan man kan oppnå de ulike kravene.
SORA-metoden kort oppsummert:
Steg 1 – operasjonsbeskrivelse
Det første steget i SORA innebærer å beskrive operasjonen i form av en ConOps. Dette er et omfattende dokument som skal beskrive droneoperasjonen i detalj med hensyn til organisasjonen, droneoperasjonen og dronesystemer.
Steg 2 og 3 – evaluering og reduksjon av bakkerisiko
Bakkerisikoen er betegnet som GRC (ground risk class) og angir risikoen for kollisjon med utenforstående personer og objekter på bakken. Denne risikoen er basert på dronesystemets størrelse og treffenergi, operasjonstype og overflydd område. Flyging utenfor synsrekkevidde over bebygd område, gir en høyere risikoverdi sammenlignet med flyging innenfor synsrekkevidde over spredt befolket område. En DJI Mavic vil eksempelvis også gi lavere risikoverdier sammenlignet med en DJI Matrice 300 grunnet systemets kinetiske energi ved havari.
Tabellen gir en risikoverdi fra 1 (lav risiko) til 10 (høy risiko). Man kan redusere denne verdien ved å iverksette risikoreduserende tiltak fordelt på tre ulike emner:
- M1 inkluderer strategiske tiltak for å redusere antall personer som utsettes for risiko. Dette kan innebære å etablere en risikobuffer eller fly på ulike tider på dagen hvor risikoen er lav.
- M2 skal redusere effekten av et havari. Dette inkluderer metoder som f.eks. bruk av fallskjerm, eller operasjoner over et kontrollert bakkeområde.
- M3 omhandler beredskapsplan som skal iverksettes ved tap av kontroll. Planen har som formål å redusere og hindre eskalerende effekter.
Elementene over gir ulike verdier som enten kan legges til eller trekkes fra GRC, slik man ender opp med en lavere eller høyere bakkerisikoverdi. Hvilken verdi man ender opp med er avhengig av robusthetsnivået på tiltakene som iverksettes.
Steg 4, 5 og 6 – definisjon av luftrisiko
Luftrisikoen (air risk class, ARC) er angitt med en bokstavverdi: ARC-a, ARC-b, ARC-c og ARC-d, der ARC-a er luftrom med lavest risiko. Risikoverdien er avhengig av hvor høyt dronen skal operere, nærhet til flyplass og luftromsklassifisering. Luftrisikoen kan reduseres ved å iverksette ulike tiltak.
Steg 7 – samlet risikoverdi
Ved å kombinere både bakkerisiko (GRC) og luftrisiko (ARC) gir SORA en samlet risikovurdering fra 1 (lav risiko), til 6 (høy risiko), der hver enkelt risikoverdi har tilknyttet en rekke risikoreduserende tiltak som må oppfylles.
Steg 8 – sikkerhetsmål (OSO)
Listen over tiltak som skal oppfylles kalles OSO (operational safety objectives). Avhengig av SAIL-verdien vil de ulike tiltakene være klassifisert med flere nivåer: O (optional / valgfritt), L (lav), M (middels) og H (høy).
OSO-tabellen brukes for å identifisere hvilket robusthetsnivå man skal oppfylle kravene på. OSO-kravene er inndelt i fire ulike emner som dekker dronesystemet, eksterne systemer som støtter operasjonen, menneskelige feil, værforhold og andre operative emner.
Steg 9 – nærliggende områder og luftrom
For å kunne utføre sikre droneoperasjoner må man også vurdere nærliggende områder med hensyn til luftrom og bebyggelse. Risiko som følge av tap av kontroll skal håndteres.
Steg 10 – sikkerhetsportefølje
Sikkerhetsporteføljen skal bevise at man oppfyller OSO-kravene, med henvisninger til operasjonsmanualen og operasjonsbeksrivelsen (ConOps).
Ønsker du å lære mer, eller trenger du hjelp til å utarbeide ConOps, SORA-analyser og operasjonsmanual?
Under operatørkurset i spesifikk kategori vil du lære mer om SORA-metoden og hvordan du utarbeider dokumentasjon som ConOps og operasjonsmanual.
Resultatet som SORA gir, vil i stor grad påvirke innholdet i operasjonsmanualen. Det er avgjørende å utvikle klare og enkle operasjonsprosedyrer for alle deler av operasjonen – fra flygeplanlegging til gjennomføring og etterarbeid. Operasjonsmanualen skal også inkludere alle de risikoreduserende tiltakene som er definert i SORA-analysen.
Ønsker du bistand med å utvikle de nødvendige dokumentene for å oppnå operatørtillatelse i spesifikk kategori? Kontakt oss.
